Følgende blogg er hentet fra en kronikk levert til Kommunal Rapport i April. 
Vi har akkurat kommet tilbake fra en studietur til New Zealand og Singapore. I tillegg fantastiske skoler og fantastisk undervisning, er det en ting som virkelig har festet seg. Begrepet “No excuses” – ingen unnskyldning!
Singapore må være et av verdens mest gjennomregulerte land. Når vi nevner at vi har vært i Singapore sier folk som regel “å, er det ikke der det er forbudt å spytte på fortauet og forbudt og tygge tyggegummi”? Joda, det stemmer det. Er du så dum å gjøre det, kan det bli nærmere 10.000,- kroner i bot. Det samme gjelder hvis du for eksempel får lyst til å sykle i fotgjengerunderganger eller spise og drikke på tog og t-bane. Det er en fet bot for å krysse gata utenom gangfelt også, i hvert fall hvis det finnes et gangfelt i 100 meters nærhet. Og, og her kommer poenget, derfor er det heller ingen som spiser på t-banen, sykler i fotgjengerundergangene eller strener over gata på rødt lys eller utenfor gangfeltene. Hvorfor? Fordi det som gjelder, det gjelder faktisk! Det er “no excuses”!
Den amerikanske forfatteren og spaltisten Malcolm Gladwell har i boka “The Tipping point – how little things can make a big difference” beskrevet det som blir kalt “the Broken Window theory”. Teorien har sitt utspring i kriminologien og stammer fra USA på tidlig åttitall. Den går enkelt forklart ut på at bor du i et lokalmiljø hvor det er begynnende forfall og det ikke blir gjort noe med forfallet, gjør det noe med menneskene som bor der. Er det et vindu som er knust og som ikke straks blir reparert, er sjansen stor for at det ganske snart går et vindu til, og så nok et osv. Man har nådd et “tipping point” og utviklinga går for full fart i feil retning. Ved å ha nulltoleranse kan man imidlertid unngå å komme til et “tipping point”.
I boka beskriver Gladwell hvordan man i løpet av en ganske kort periode forvandlet New Yorks t-banenett fra å være et farlig sted til å bli et trygt og forutsigbart sted. Tidligere var t-banen stedet hvor knapt noen gadd å betale for reisen, hvor ran og overfall var en “hverdagslig sak” (som Carlson på taket ville sagt det) og hvor nedtaggede t-banevogner var regelen. For å få bukt med problemene grep man til “the Broken Window teori”. Nedtaggede vogner ble tatt ut av trafikk og rengjort i løpet av 24 timer, snikere ble tatt, og ikke nok med det, de ble satt i fotlenker på perrongen mens de ventet på en hurtig behandling av saken sin. Og så endte de opp med en fet bot. Alt ble plutselig veldig forutsigbart – det var “no excuses”. Bråk, kriminalitet og, ikke minst, sniking ble nærmest fraværende. Akkurat som, ja du gjettet riktig, i Singapore.
Kjekt å vite, men hva så? “No excuses” sier lærerne på skolene på New Zealand. Det sier de fordi de ønsker å gjøre verden forutsigbar for både barn og voksne og fordi det er av stor viktighet for samfunnets utvikling at menneskene selv må ta ansvar for å følge de reglene som gjelder. Hvis skolen starter klokka 08.45 så starter den ikke klokka 08.50. Derfor blir dørene låst klokka 08.45. Kommer du senere har du et problem!
Da en skole i Gausdal for noen år siden prøvde seg på noe lignende gikk, av alle, myndighetene inn og sa at det ikke var lov, elevene hadde krav på undervisning (når de selv valgte å dukke opp)! Hvor ble det så av “allmenndannelsen” fra læreplanen? Hvilke type mennesker ønsker vi oss i fremtidens Norge er kanskje et betimelig spørsmål å stille? De omtrentlige??
Hvordan er det forresten med møtetidene på jobben, blir de overholdt? Starter møtet presis eller er det noen som skal bare…? kanskje bare ha seg litt kaffe eller bare svare på en telefon først? Og er det en som henter seg kaffe eller tar en telefon, hvorfor kan ikke andre gjøre det også? “Er det så farlig ‘a”? Ja det er det, det er ikke mange unnskyldninger som skal til før vi har nådd et “tipping point”. Først i forhold til frammøte på skolen eller møtetidene på jobben. Men så, hvor går vi videre? Hvordan er det i forhold til innleveringsfrister eller saksutredningsfrister? Eller budsjettfrister? Eller overholdelse av taushetsplikten? Eller på kvaliteten på jobbutførelsen? Eller å forholde seg til sannheten? Som de har erfart både på New Zealand og i Singapore; det handler om “No excuses”!!!
