Følgende blogg er hentet fra en kronikk levert til Kommunal Rapport i juni.
Har du tenkt å bli spesialist i noe, bli for all del ikke lærer. Da er du spesialist på et område hvor de fleste nordmenn over 15 år opptrer som om de også er spesialister. Alle nordmenn har gått på skole, alle nordmenn har gode og/eller dårlige erfaringer fra skole, og, ikke minst, de aller fleste nordmenn føler seg berettiget til å mene noe om skole på bakgrunn av sine egne erfaringer. Trengs det bevis på det er det bare å lese i avisenes leserinnlegg eller nettdebatter.
Nå er det heldigvis slik at mange av disse stemmene stort sett forblir “jeg og mange med meg mener”-utsagn. Men noen mennesker har havnet i en posisjon hvor de kan bli hørt – politikere – både i lokalpolitikken og de i litt mer sentrale posisjoner. Det at de har egen skoleerfaring gjør at noen nok føler at de kan gå inn i skoleutviklingsdebattene med stor tyngde.
Det rare er at når en diskuterer barnehagens innhold begrenser de samme politikernes spesialistkunnskap seg til områdene “vi må ha kvalitet i barnehagen” og til en diskusjon rundt hvor lang eller kort tid barnet burde være i barnehagen. Hva denne barnehagekvaliteten består i er opp til fagpersonene å finne ut av. Kan det skyldes at politikerne enten ikke har gått i barnehage selv, eller kanskje at de var for små til huske noe særlig av oppholdet? Jeg tror den største delen av den voksne befolkning kan nevne opp navnet på klasseforstanderne sine i grunnskolen, men det er nok langt færre som kan nevne navnet på den pedagogiske lederen i barnehagen.
Eller for å gå til andre sektorer. Når de store helsediskusjonene bølger fram og tilbake, går de politiske debattene stort sett om lokalisering og økonomi. Når media i disse dager trekker fram store mørketall om feil behandlinger på norske sykehus er det ingen politikere som griper inn i debatten med nye og revolusjonerende behandlingsmåter. Når hørte vi sist politiske debatter om hvilke type bedøvelse man bør bruke ved en meniskoperasjon eller hvor lang liggetid det bør være etter en blindtarmsoperasjon. Når det gjelder helsedebatter stoler man på fagfolkene på området.
Men når det gjelder skole, der er vi alle spesialister! Vi har jo minst 12 år fartstid bak oss alle som en! Det er et tankekors at de samme politikere som snakker om å gi lærere høyere status, samtidig legger seg opp i måten de samme lærerne løser arbeidsoppgavene internt på skolen! Statushevende? Neppe.
Burde det ikke være et tankekors at mange av debattinnspillene om skole handler om å hente fram egne erfaringer fra noen år tilbake? Blir ikke dette å styre inn i framtiden gjennom å se i bakspeilet? Hvilke ferdigheter vil de oppvoksende generasjoner trenge? Hvordan vil framtiden bli? Og hvordan bør utdanningen legges opp før å møte framtiden? Det er vanskelig å spå, men en ting er sikkert, den vil ikke være som da du og jeg gikk på skolen. Politikernes oppgaver bør være å tegne det store fremtidsbilde, gi nok ressurser for å møte disse utfordringene og samtidig gjøre kommunen til attraktivt sted å vokse opp – og så holde seg unna detaljstyring av skolens pedagogikk.
Men her ligger det også en stor utfordring for mange av landets lærere. Ønsker en blitt tatt på alvor som en dyktig fagperson, må en også framstå som det. Det fordrer lærere som tar grep og faktisk står fram som spesialister som kan forklare hva de gjør, hvordan de gjør det og, ikke minst, hvorfor de gjør det på nettopp denne måten. Ikke slik det dessverre ofte fortoner seg, en lett sytete gjeng som snakker for sin “syke mor”. En dyktig lærer er ikke bare en spesialist på barns læring og sosiale utvikling, men også
en dyktig håndverker som behersker faget å lære bort kunnskap og trene elevenes evner til kreativ, reflekterende tenkning. Det å være lærer er et eget fag som til viss grad kan sammenlignes med å være en dyktig håndverker, som for eksempel elektriker eller rørlegger. Jeg hadde forresten besøk av en rørlegger forrige uke for å få montert opp vannkraner på et nyoppusset bad, og det falt meg ikke inn å gi mannen gode råd om hvordan han burde gjøre det, og det tiltross for at jeg har brukt varmt- og kaldtvannskraner i mer enn femti år!
Denne kronikken er hentet fra Kommunal Rapport uke 24/25
